Siste innlegg var vel 23 januar, og nå skriver vi 6. februar. Litt langt opphold for meg, men det har sine naturlige årsaker; det "virkelige liv" innhentet meg med sine daglige krav. Masterprosjektet og studenterlivet måtte sette seg bakerst i køen.
Det jeg har sittet og studert de siste ukene er LK06 (Læreplanen Kunnskapsløftet 2006) som forskrift til opplæringslova, sett i relasjon til forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak og opplæringslova med forskrift. Samtidig har jeg gått inn i Utdanningsdirektoratets sider med veiledningsskriv om vurdering, standpunktkarakterer og underveisvurdering.
Ja, som tidligere lærer hadde jeg lest det før, den gangen i 2006 da opplæringslova ble endret og Kunnskapsløftet ble innført, men temaet ble reaktualisert for meg nylig ved at min tenårige sønn kom hjem fra skolen med en karakterbegrunnelse som var basert på begrepet arbeidsinnsats. Manglende sådan, selvsagt. Og arbeidet hadde elevene fått lov til å utføre i heimen. Hvor kom da denne arbeidsinnsatsvurderingen inn i bildet? Sønnen min hadde jeg ved selvsyn sett sitte og jobbe jevnt og trutt med prosjektet; det ble levert i tre deler, en godt skrevet rapport med faglig relevant og designmessig god powerpoint til og en utmerket filmtrailer som befant seg godt innenfor sjangernormene for slike.
Likevel ble hans arbeidsinnsats vurdert (ved kryss på et skjema) til middels nivå, og karakteren ble satt til 3. Begrunnelsen var at det var to elever som hadde levert prosjektet og man måtte kunne forvente en større innsats på den tiden elevene hadde til rådighet (26 timer), selv om prosjektet var godt og oppfylte kompetansekravene for visuell kommunikasjon, bildebehandling og digitale verktøy. Den andre eleven i prosjektet var dessuten syk halve tiden prosjektet pågikk, så min tenåringssønn hadde altså jobbet og levert for to.
Så det er slik at arbeidets verdi halveres da, i slike tilfeller? Og at det er manglene ved produktet som skal vurderes og kommenteres, ikke det positivt leverte? Duh!??
Dette fikk meg til å tenke hardt og grundig over hva forskrift til opplæringslova (FoT) sier i § 3-7, med dets implikasjoner: Det er kun anledning til å vurdere eleven etter kompetansemålene i LK06 - ut fra utarbeidede kjennetegn på måloppnåelse som elevene skal være informert om før arbeidet starter. De skal sågar være med på å drøfte dem med læreren. Arbeidsinnsats, orden, oppførsel og personlige forutsetninger skal holdes utenfor fagvurderinga (bortsett fra i kroppsøving, da- der skal personlige forutsetninger telle).
Men hadde lærerne i vårt tilfelle vurdert kompetansemål ? Nei. Hadde de satt opp kjennetegn for måloppnåelse? Nei. Hadde de vurdert elevens faktiske prestasjon opp mot kjennetegna? Nei. Hadde de vurdert på en positiv måte hva elevarbeidet faktisk besto av? Nei.
Dette, sier fylkesmennene, er den største grunnen til at svært mange elever får medhold i sine klager på standpunktkarakteren.
Vekk da med det å sammenligne elever for å finne ut hvor god den ene er i forhold til den andre. Vekk da med Gauss-kurver og normalfordling og fandens oldemor. Vekk med karakteristikker som "utsilstrekkelig", "mangelfull" og "lat". Vekk med en vurdering av alt som eleven og arbeidet hans mangler. Mangler er ikke lenger normen for evaluering.
Hva gjør så lærerne i nevnte tilfelle, når de blir fortalt at dette vurderingsgrunnlaget, basert på arbeidsinnsats og mangler, er ugyldig? De setter seg tilsynelatende kjekt ned og jobber fram slike kompetansemålskjennetegn nå, som de ikke kjente til at de måtte ha klart for seg da; men de sier likevel at de brukte dem da (den gangen før jul, vet du, da vurderingen faktisk ble tatt helt uten assistanse av de nevnte kjennetegn). Pytt sann, det er jo bare et lite tilbakedateringsproblem, og som rektor sa: "De har i alle fall kommet i gang!" Nå. Ikke i 2006.
Jepp. I Norge har vi lærere ut fra signaler i lov- og læreplanverk nå gått over fra normbasert og relativ vurdering til målbasert vurdering.
Storparten av oss vet det bare ikke ennå!
Ikke at skoleeierne - som i bunn og grunn har ansvaret - har stått med flagget i hånda for å motivere skolene til læreplanarbeid, akkurat. At Guds kvern maler langsomt, det vet vi. Men at skolekverna maler langsommere, det visste vi ikke. Akk ja, verden - lærerverdenen da - har visst ikke beveget seg særlig siden Normalplanen av 1922 eller 1939 eller deromkring. Det var visst da at arbeidsinnsats ble populært å vurdere hos elevene. Jeg har lest forskningsrapporter som sier at lærere er konservative (Cuban, Klette, Tveit), men at det skulle være så tregt? Nei, det hadde jeg kanskje ikke trodd.
På den annen side er det ikke så rart. Elev- og lærerlivet er særegent, og assymmetrien mellom lærer og elev gjør at trynefaktor og andre utenforliggende omstendigheter kan spille inn i vurderinga, selv om slike faktorer ikke skal det. Etter lov, forskrift og lærerplanverk.
Men som vi vet; det er like stor forskjell på elevliv og "det virkelige liv" som det er på mastergradsliv og det virkelige liv.
Det er som kjent forskjell på teori og praksis, det å tilpasse terrenget etter kartet. Eller var det omvendt det skulle vært?
