Sangen har lysning

Sangen har lysning, og derfor den gyder
over dit arbejd forklarelsens skin;
sangen har varme, og derfor den bryder
stivhed og frost, så det tø'r i dit sinn.
Sangen har evighed, derfor den skyder
fortid og fræmtid i hob for dit syn,
tænder uendelig attrå og flyder
bort i et lys-hav af længsler og lyn.

Sangen forener, idet den fortoner
mislyd og tvil på sin strålende gang;
sangen forener, idet den forsoner
kamp-lystne kræfter i samstemmig trang:
trangen til skønhed, til dåd, til det rene!
- Nogle kan gå på dens lys-lange bro
højere, højere, fræm til det ene,
som ikke åbnes for annet æn tro.

Fortidens længsler i fortidens sange
kaster vemodigt en aften-rød glans;
samtidens længsler i toner vi fange
in for en eftertids sjæl-fulle sans.
Slægternes ungdom i sangen har møde,
tumler sin stund i de tonende ord;
- fler æn vi aner, ja, ånder af døde
vugges i kvæld i vort festlige kor.

I dette diktet: Sangen, av Bjørnstjerne Bjørnson , skrevet til Handelsstandens Sangforenings 25års jubileum den 10.11.1872, gis en rekke grunner for hvorfor sangen er viktig; som brobygger til fortida, som forenende og nasjonsbyggende kraft og som håpgiver. Det sjelelige og oppbyggende aspektet tas også med. Som det står i en artikkel i Morgenbladet nr. 208 fra 1819:

Å synge er en Konst, hvorved Aanden oppløftes.

Jeg skriver om dette fordi jeg i dag har lest boka "Sangen har lysning" av Anne Jorunn Kydland Lysdahl (1995). I forbindelse med den offentlig disputasen over avhandlingen den 16. nov 1996, står det skrevet på Universitetets nettsider:

I "Sangen har lysning. Studentersang i Norge på 1800-tallet" studerer Anne Jorunn Kydland Lysdahl bakgrunn, repertoar, funksjon og ideologi for det som
etterhvert kom til å bli en av de bredeste og mest interessante bevegelser i forrige hundreårs kulturliv, mannskorbevegelsen.

Avhandlingen søker å øke vår forståelse av skandinavismen, gir stoff til norsk folkeopplysningshistorie, kaster lys over norsk mannskortradisjon og over forholdet mellom kulturhistorie og musikkhistorie, og viser hvordan man på 1800-tallet oppfattet korsangen som en vesentlig identitetsskaper for individ og nasjon. Alt i alt dreier det seg om en fremstilling av studentersangens historie innenfor en bred ånds- og kulturhistorisk ramme, med inndragning av momenter også fra den politiske historie.

Studentersangens historie er en beretning om samvirket mellom "bruksmusikk" og "kunstmusikk", - om komposisjoner skrevet for ulike anledninger eller for musikkens skyld ene og alene. Både i kvalitet, vanskelighetsgrad og størrelse varierer det musikalske stoffet som presenteres i offentlig eller privat sammenheng. Tidsrommet som er behandlet, viser at det er plass for mangfoldighet: kjente komponister blander seg med det vi kan kalle underskogen i norsk musikk. Mye av stoffet er glemt, men enkelte komposisjoner er blitt en del av Norges nasjonalformue.

Da er det vel ikke mer å si. Jeg kan saktens trenge en oppløftning nå.