Viire, virre, vapp - sangbokas historikk

I dag har jeg tatt fram utkastene til tekster igjen og skrevet litt om sangbokas historikk. Jeg skriver: "Helt fra de tidligste tider og fram til vår tid har det vært et behov for å notere ned melodier og tekster i det vi i dag kaller sangbøker. Måten man løste problemet på var forskjellig fra tid til tid og sted til sted; fra det å skrive med pinner på våte leirtavler for så å brenne dem, eller det å risse tekster og melodisymboler i stein, til det å skrive tekst og melodisymboler for hånd på pergament, eller til det å trykke noter i bøker og til det vi gjør i vår tid: å bruke et notasjonsprogram på pc.

De aller første melodiene man har funnet nedtegnet er trolig fra omkring 2000 før Kristus. De ble funnet i Gamle Mesopotamia og er skrevet på leirtavler. Leirtavlene gir fragmentariske instrukser for hvordan musikken skal framføres og viser tersharmonier i en diatonisk skala. En leirtavle fra ca 1250 før Kristus viser en mer avansert notasjon. Selv om disse leirtavlene er fragmentariske, kan man si at de er de første "sangbøkene" i verden. De var nok tunge å bla i og laget for spesielt innviede personer.

Også de gamle grekerne lagde sangtavler, men de var hugget i stein. Fra ca. 600 år før Kristus til ca 400 år etter Kristi fødsel brukte de gamle grekerne en notasjonsform som viste tonehøyde og tonevarighet, og til en viss grad også harmonier. En original stein fra Delfi er funnet, og den viser en hymne til Apollo. Notasjonen er symbolene som vises på en linje over den greske teksten. Selv om man har notasjonen, vet man ikke helt eksakt hvordan disse sangene ble sunget. Steintavlene var for tunge til å dra med seg, så når de ble hugget i stein måtte de nok ha en spesiell funksjon. Hvilken, vet vi ikke så mye om.

Middelalderen er ellers den perioden i musikkhistorien hvor man begynner å skrive ned musikken ved hjelp av tegn på en lettere måte - i det vi nå kaller noter og på papir. De brukte ikke våre notasjonsmåter, men tegnet firkanter av ulik størrelse på noen linjer over teksten. Slike tegn ble kalt neumer. Neumene ble vanlige først i det 9. århundre etter Kristi fødsel. De tidligste funnene av slik musikknotasjon er fra "Musica diciplina" av Aurelian av Reome, ca år 850 e.Kr.

Etter hvert fant man på å tegne flere linjer og senere kom også taktstreker og faste tonehøyder til notesystemene.

I de arabiske landene brukte man allerede på 800-tallet alfabetet som grunnlag for notasjon for melodiene. Og det var etter hvert alfabetet som kom til å bli brukt for å gi navn til våre vestlige toner også; i alt 7 av dem; cdefgah i de tysktalende og skandinaviske land og cdefgab i engelsktalende land. Det sies at forskjellen i notasjon skyldes munkenes feilkopiering en gang i tiden. Alle skrifter ble kopiert for hånd i kirker og klostre, og en håndskrevet h kunne til forveksling ligne en håndskrevet b. Og forvekslet ble den!

På tross av den senere utviklingen i trykking og notasjon er tradisjonene blitt opprettholdt.