I dag har jeg også sittet og oversatt gammelmastern min i spesialpedagogikk fra 2007 til engelsk. Hittil denne uka hadde jeg oversatt ca 40 sider; i dag har jeg greid å komme meg til side 66 - og oppgaven er på tilsammen 84 sider. Jeg skal ha den ferdig til seminaret i diskursanalyse på Blindern i neste uke, der jeg skal fortelle om undersøkelsen min for doktorgradsstipendiater og andre mulige interesserte og uinteresserte. Å få den ferdig oversatt er noe jeg selv har bestemt meg for. Det er en fin måte å komme inn i sitt eget stoff igjen - jeg må tenke gjennom hva jeg har ment med hver setning. Så langt, så godt for å si det slik.
Aberet er at jeg nå sitter her med to spørsmål:
-Hvordan i all verden har jeg klart å skrive alt dette i en masteroppgave i spesialpedagogikk?
-Hvordan i all verden skal jeg kunne samle nok stoff og godt nok stoff til en ny i pedagogiske tekster?
Jeg er i løpet av dagen blitt både tanketom og hjernedød.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
ja dette kjenner jeg godt igjen gitt, den følelsen har jeg hatt flere ganger. Hvis du titter nedover på mon blogg har du selv skrevet en innsiktfull kommentar om hva disse anfallene av hjernedød og tanketomhet har av positive sider. Anbefales!
ja dette fenomenet er lett å kjenne igjen. Jeg har desverre ikke dokumentert anfallene av hjernedød, men Ida kan skrive under på at når vi møttes sist på Høgskolen hadde jeg teflonhjerne. Men Siri, det går over! Når du er ferdig med oppdraget ditt på Blindern, kan du ha hovedfokus på pedagogiske tekster igjen.
Etter regn kommer sol vettu :)
Masse lykke til med presentasjonen på Blindern!!
He he he! Takk for oppmuntringene!
Legg inn en kommentar