Dessuten var ideen min med tegningen min av musene og katta genial i mine egne øyne. Jeg er som kjent til vanlig den proverbiale profet i mitt eget Univers- og som man vet er det ikke alltid like lett å være nettopp det; kritikeren trer fram; katta kommer og tar meg!
For foreleserens dilemma er klart; hvordan skal man snakke om diskurser slik at de blir håndgripelige? Som sagt, det geniale lå i å bruke musene som metafor for diskurser, og katta som metafor for makten. Og hvor finner man mus og katt:
- på kjøkkenet
- på gata
- i akademia
- i institusjoner og skoler
- i utdanningsdepartementet
- i politikken
- i tv og media
- overalt der folk samles og snakker sammen
Og vi som har lest Foucault vet at diskurser kan være kontrasterende og divergerende, de kan bli bli appropriert eller forkastet etter som hvem det er som sitter med makten, de som har makt til å definere det dominante diskusrsuniverset. Hvem bestemmer hva det er lov å si noe om? Kommer det så en liten mus fra kjøkkenet og inn i akademia, da kan det være at institusjonen fort roper på katta! Men det kan jo også hende at noen synes den er søt og tar den til sitt bryst.
En av studentene på seminaret, en flott kar fra Uganda medbragt en påbegynt phd i ryggsekken, spurte meg om hva mitt bidrag var til forskningen. Jeg ble stum, og jeg tror det var det eneste spørsmålet jeg ikke greide å besvare i går, før det slo meg nå:
Jeg tror jeg slapp en liten diskursmus inn på det utdanningsvitenskaplige fakultet, inn i korridorene til dem som jobber med pedagogikk og spesialpedagogikk! Og nå løper den rundt der og finner sine kusiner og fettere og formerer seg! Ja, for det er flere masterstudenter og doktorgradsstipendiater som nå tar opp og bruker diskursanalyse som tilnærnming og metode.
Det blir jo selvsagt alt for enkelt å si det slik; det er mange mekanismer som trer inn. For det første tror jeg at fagfeltet hadde behov for, og så seg om etter andre redskaper og tilnærmingsmåter til forskning. Psykologi, sosiologi og spesialpedagogikk har jo brukt sine faste kvalitative metoder. Her kommer da en tanke- og forskningsmåte inn som et frisk pust, den er kvalitativ; har sine røtter i psykologi, filosofi, antropologi, sosiologi, lingvistikk, pedagogikk, og etnometodologi, endatil Bakhtin med dialogisme og tekstlære har gjort sine bidrag - og vips så er det tusen og millioner av mulige studiefelt som åpner seg; måter å undersøke det spesialpedagogiske feltet på. Med eklektiske måter å velge på innebygd i tankemåten. Det er dessuten tilnærminger som er velprøvd, som det finnes hyllemeter og hyllemeter av bøker om.
For det andre så er det jo en grunn til at vi lærer om diskursanalyse på Høgskolen i Vestfold; det er i vinden å gjøre diskursanalyse "både her og både der", for å sitere en kjent barnesang. Så det var vel snakk om å være på rett plass til rett tid, for min del.
For det tredje ble mitt masterprosjekt til etter invitasjon fra Siri Wormnæs og fakultetet. Og da jeg kom med mitt diskursanalyseprosjekt som mulig idé, ble jeg tatt meget godt i mot. Uten henne hadde ikke mitt prosjekt blitt til; ei heller uten de generøse, flotte internasjonale studentene.
Og vet dere hva! På seminaret var det to nydelige, godt utdannede jenter fra Brazil som sang en sang som de mente var en kanon for meg; inn på minidisken min. Her er et opptak av to småjenter som synger den samme sangern: A tirei o pau no gato og en til.
Atirei o páu no gato tô tô, Mas o gato tô tô , Não morreu reu reu, Dona Chica cá Admirou-se se, com o berro, com o berro que o gato deu. Miau !!!!!!
Som også handler om en katt. Og om en jente som beundrer den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar