Skolesangboka i et kort historisk riss - antikken

Allerede i antikken ble barna lært opp i sang og musikk. I antikken ble musikken tillagt metafysiske muligheter som speilbilde av tilværelsens orden og mening (Varkøy 2000). De samme prinsippene som skapte kosmos av kaos styrte musikken, og musikk var en viktig del av tilværelsen. Pythagoras (f. ca570 f. Kr.) oppdaget at musikk var underordnet tallenes lov, i det alle intervaller kan kjennetegnes ved forholdstall. Fra denne tiden kommer også tanken om at mennesket kan erkjenne de grunnleggende prinsippene i tilværelsen gjennom musikken. Musikken var harmonia - orden og skjønnhet - og ble allerede så langt tilbake i historien et dannelseideal. Ikke bare var sang og musikk viktig for dannelsen; den var viktig også for sjelslivet, mente de gamle grekere. Man mente at visse typer musiik kunne skape visse sjelelige tilstander, reaksjoner og følelser, og derfor hadde den etisk makt (Varkøy 2000).

Platon utvider dette synet og hevder at musikken er en innledende fase til det viktigste studiet av alle, nemlig filosofien. samtidig mente han at det var viktig å lære barna å skille mellom riktig og galt. Musikken mener han er viktig for sann menneskelighet, og det er kjærligheten til det skjønn-gode som er den musikalske oppdragelsens sanne mål. Platon er derfor interessert i å formilde at sang er viktig for barnet selv når det ligger i mors liv, når det blir født er vuggesangen viktig og deretter rytmisering og harmonisering som skal gi barnet et rolig, muntert og vennlig sinelag. Det musiske er her grunnlaget for all oppdragelse og utdanning.

Aristoteles (384 f. Kr.) trekker inn alle de muligheter som musikken gir, også for renselse; katharsis. Aristoteles mener det er et skille mellom praktisk utøvelse og et teoretisk musikkstudium. Musikksen skaper åndelige opplevelser, men er samtidig et utløp for følelser. På mange måter kan hans tanker ses på som en forløper for våre dagers musikkterapi (1990).