Sakprosa

Sakprosa? "Det er en tekst som har et saklig innhold. Innholdet er ikke fiktivt, som i skjønnlitteraturen" sier William Gunnesdal. Han er tidligere lærer for verdens første sakprosaprofessor, Johan L. Tønnesson.

Sakprosa er et unikt skandinavisk begrep, og det finnes flere konkurrerende definisjoner. Sakprosa som forskningsfelt har vokst fram i Norden de siste tiårene.

I Bogen om sagprosa (1988) definerer Claus Detlef sakprosa som ”en tekst, som adressaten – ud fra sine forventinger – opfatter som direkte udsagn om virkeligheden. Forventningerne skabes bl.a. ud fra den sammenheng teksten ingdår i.” Forskningsmiljøet Norsk sakprosa forstår begrepet som en kulturell og historisk kategori, og utforsker tekster i kontekst.

Sakprosaen "særkjennes av sitt i hovedsak direkte forhold til virkeligheten", den er samfunnets "lim og hukommelse", og tekstene er en hovedvei til dannelse, sier Johan L. Tønnesson i boka "Hva er sakprosa" fra 2008. Med dannelse menes i følge Tønnesson (2008) at den gode sakprosaen sammen med den gode skjønnlitteraturen kan hjelpe oss i vår individuelle og felles orientering i den mangfoldige og stadig endrede virkeligheten.

Sakprosabegrepet oppstod først i 1938. Tønnesson sjølv seier at sakprosateksten både er "en historiebok og et framtidsscenario" (2008:124). Sakprosa er både kunst, kunnskap og kultur og et viktig grunnlag for et velfungerende demokrati. Et demokrati krever nemlig at folk har et felles språk og dette språket finnes i sakprosaen, mener Tønnesson.

I følge Tønnesson er sakprosatekstertekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten. "Skjønnlitteratur bringer, uansett hvor faktabasert og sjangeroverskridende den er, indirekte ytringer om den samme virkeligheten" sier han i sitt åpningsinnlegg 26.03.08 på Litteraturhuset (http://www.hf.uio.no/iln/forskning/forskergrupper/tekstvitenskap/sakprosa/Tonnesson-apningsinnlegg26.2.08.pdf.)

Tønnesson foreslår i sin bok at man bør delesakprosabegrepet inn i to hovedkategorier: Litterær sakprosa og funksjonell sakprosa. "Den litterære er i følge Tønnesson den sakprosaen med nært tilliggende herligheter som gis ut på forlag av navngitte forfattere som kan hevde individuell opphavsrett. Den funksjonelle er alle medietekstene, arbeidslivstekstene, bruksanvisningene, talene, kort sagt hverdags- og høytidstekstene om alt mulig – og altså slike som oppfattes som direkte ytringer om virkeligheten.

"Sakprosaen handler nemlig om livet selv, i motsetning til skjønnlitteraturen, hvor man kan drømme seg vekk fra eget liv", sier Lisbeth David-Andersen, programleder i radioprogrammet Sakprosa.

Eller som de sier i Nasjonal digital læringsarena:
http://fag.utdanning.no/norsk/laerestoff_norsk/sammensatte_tekster:

"Vi er vant til å dele inn skriftlige og muntlige tekster i saktekster og fiksjonstekster. Begrepene er nyttige merkelapper fordi de skaper tydelige forventninger om hvordan vi skal oppfatte en tekst: Når vi leser en saktekst, forventer vi at den skal handle om virkeligheten og verden rundt oss. Leser vi derimot en fiksjonstekst, vet vi at den verden vi møter i teksten er oppdiktet - selv om den kan likne på den virkelige verden, og selv om vi kan leve oss så sterkt inn i det som skjer at det nesten blir virkelig for oss".